Sigibert I

Sigibert I Konge av Reims (Austrasia)
Sigibert I, en framstilling fra 1500-tallet
Født		ca. 535
Død		desember 575 Vitry-en-Artois
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Konge av Frankerne
Ektefelle		Brunhilda
Far		Klotar I
Mor		Ingund
Søsken		6 oppføringer Chram Chilperik I av Neustria Charibert I Guntram Gundoald Chlothsind
Barn		Kildebert II Ingund Klodosind
Nasjonalitet		Frankerriket
Regjeringstid		561–575
Sigibert I på Commons

Merovingernes dynasti

Frankernes konge Konger av Neustria Konger av Austrasia Faramund 410–426 Klodio 426–447 Merovek 447–458 Kilderik I 458–481 Klodvig I 481–511   Kildebert I 511–558   Klotar I 511–561   Klodomer 511–524   Teoderik I 511–534     Teodebert I 534–548     Teodebald I 548–555 Klotar I 558–561   Karibert I 561–567   Kilperik I 561–584     Klotar II 584–629   Guntram 561–592     Childebert II 592–595     Teoderik II 595–613     Sigibert II 613   Sigibert I 561–575     Childebert II 575–595     Teodebert II 595–612     Teoderik II 612–613     Sigibert II 613 Klotar II 613–629   Dagobert I 623–629 Dagobert I 629–639   Charibert II 629–632     Chilperik 632   Klodvig II 639–658     Klotar III 658–673     Teoderik III 673     Childerik II 673–675     Teoderik III 675–691   Sigibert III 634–656      Kildebert den adopterte      656–661     Klotar III 661–662      Childerik II 662–675      Klodvig III 675–676      Dagobert II 676–679 Teoderik III 679–691 Klodvig IV 691–695 Childebert III 695–711 Dagobert III 711–715 Chilperik II 715–720   Klotar IV 717–720 Teoderik IV 721–737 Childerik III 743–751

Sigibert I (født 535, død desember 575) var en frankisk konge i Reims (et område som kom til å bli hetende Austrasia) fra sin fars død i 561 og til sin egen død. Han var den tredje overlevende sønnen av fire til Klotar I og Ingund. Hans kongetid var i hovedsak sysselsatt i relativ framgangsrik innbyrdeskrig i Frankerriket mot sin halvbror Kilperik I. Sigiberts navn er germansk og har betydning «seierrik».

Historisk kontekst

Delingen av Frankerriket: Rødt - Kilperik; gult - Karibert I; grønt - Guntram; oransje - Sigibert I.

I 558 hadde Frankerriket under fire konger igjen blitt samlet under en monark. Tre av sønnene til Klodvig I var døde, og en sto igjen, Klotar I. Dette eneveldet varte i tre år, i 661 døde også Klotar I, og etterlot sitt rike fordelt mellom fire sønner. De fire brødrene innså at de var i tevling med hverandre. Da den nest eldste broren, Karibert I, døde i 567, rykket de andre tre brødrene inn og fordelte hans territorier seg i mellom i en inndeling som kom til å prege Frankerrikets politikk i det neste århundret. Den nordlige delen, styrt av Sigibert I, kom til å bli hetende Austrasia. Dens hovedstad var opprinnelig Reims, men Sigibert flyttet den til Metz. Guntram styrte over Burgund. Kilperik I styrte over landene i sentrale og sørlige Frankerriket, et område som ble kjent som Neustria, og med byene Soissons og Paris. Burgund var den minste delen, mens Austrasia og Neustria var nær likeverdige i størrelse og styrke. Både Sigibert og Kilperik forsøkte å utmanøvrere hverandre, og Guntram var alliert snart med den ene, snart med den andre, alt hvordan den politiske utviklingen gikk.

Hovedkilden til perioden er Gregorius av Tours og hans verk Historia Francorum, men han er ikke upartisk; han var selv direkte involvert i hendelsene, og ga sin støtte til Sigibert I og hans dronning Brunhilda. Han var en tilsvarende uforsonlig motstander av Kilperik og særlig hans dronning Fredegund. Den senere Fredegars krønike, som fortsetter der Gregorius slutter i 591, er derimot tilsvarende fiendtlig innstilt til Brunhilda.

Liv og virke

I 562 begynte avarer, en asiatisk folkegruppe, beslektet med hunere, å presse seg inn i germanske Thüringen. Sigibert overførte sin hovedstad fra Reims og Metz i møtet med denne trusselen. Han greide å drive angriperne tilbake bortenfor Rhinen. Hans bror Kilperik grep anledningen da Sigibert var opptatt med krigføring i øst til å ta Reims og andre byer i Austrasia. Sigibert samlet seg til et motangrep og beseiret Kilperik.

For å bli enekonge av Frankerriket besluttet Sigibert at han kunne øke sin sjanser ved å inngå en mektig allianse. Han innledet forhandlinger med den vestgotiske kongen i Hispania, Atanagild om få hans datter Brunhilda i ekteskap. Atanagild selv hadde ingen sønner, og ved å gifte sin datter til en frankisk konge er det mulig at han ønsket å involvere merovingerdynastiet i etterfølgelsen på den vestgotiske tronen. Atanagild gikk med på ekteskapet og sendte Brunhilda fra seg med en stor medgift. I 566 ble de gift. Vestgoterne tilhørte den arianiske kristendommen, og under hardt press fra Sigibert og hans biskoper ble Brunhilda tvunget til å konvertere til katolisismen. For katolikkene var arianismen, som hadde et avvikende syn på treenigheten, betraktet som kjetteri av verste sort:

Og kongen samlet sin fremste menn, gjorde klart til fest og tok henne som kone til stor glede og latter. Og selv om hun var en tilhenger av ariansk lov, konverterte hun på grunn av talene til biskopene og advarselen til kongen selv, og hun bekjente den velsignede treenighet og trodde og ble døpt. Og hun er fremdeles katolsk i Kristi navn.

Gregorius av Tours

Da Kilperik fikk høre om denne dynastiske alliansen, sendte han øyeblikk bud til Atanagild med forespørsmål om å ekteskap til den vestgotiske kongens andre datter, Galswintha. Det er mulig at Atanagild vurderte sjansene for å få en dattersønn til å overta den vestgotiske tronen som ytterligere økt, og gikk med på forespørselen. Kilperik lovte også å sende fra seg alle andre hustruer om Atanagild gikk med på frieriet. Galswintha kom i 567 med en stor medgift, og de ble gift i Rouen, men etter hvert oppdaget hun at Kilperik ikke hadde sendt fra seg alle sine kvinner, særlig Fredegund, som til tross for at hun var forvist fra hoffet, stadig dukket opp i hans sovekammer. Samtidig døde Atanagild før en dattersønn var produsert, og da Galswintha i 568 ble funnet kvalt i sengen sin en morgen, ble omstendighetene ytterligere kompliserte. Kort tid etter giftet Kilperik seg med Fredegund. Både Kilperik som hans nye hustru ble mistenkt for å ha tatt livet av Galswintha, men ingenting ble bevist og ingen ble formelt anklaget. Brunhilda, nå dronning av Austrasia, var derimot ikke i tvil, og det hat hun følte mot Kilperik og Fredegund for drapet på hennes søster førte til en bitter strid som kom til å vare mer enn førti år.

Drapet på Sigibert.

Sju år med vedvarende krig fulgte, men ingen av brødrene klarte å utmanøvrere den andre. Guntram, den tredje broren, som med sitt mindre område, endret allianse fram og tilbake avhengig av hvem av dem som synes minst sannsynlig å myrde ham. Sigibert tok i 573 Poitiers og Touraine i besittelse, og hadde erobret det meste av sitt rike. Kilperik oppholdt seg i Tournai, og Sigibert rykket inn i 575 og beleiret byen. Midt i hans triumf, akkurat da han hadde blitt erklært konge av Kilperiks undersåtter ved Vitry-en-Artois, ble han myrdet.

Det hevdes at Fredegund sendte to mordere til Sigibert i hans palass. De kom i dekke av være forrædere fra Kilperiks hoff som ønsket å bytte side. Straks de kom nær kongen angrep de ham med å stikke ham ned med korte kniver, eller egentlig scramasaxer, innsmurt med gift. Sigibert døde med store pinsler og etterlot sin fem år gamle sønn Kildebert II som sin arving og Brunhilda som regent. Sigibert døde 40 år gammel etter å ha styrt i fjorten år. Brunhilda hadde da dobbel grunn til å hate Fredegund som ansvarlig for drapet på både hennes søster og ektefelle. Brunhilda og Kildebert II satte seg raskt under Guntrams beskyttelse, som etter hvert adopterte Kildebert II som sin egen sønn og arving, da han ikke hadde en mannlig etterkommer.

Med Brunhilda hadde han også to døtre: Ingund og Klodosind. Hans eldste barn, Ingund, født 568 eller 567, ble siden gift med den vestgotiske konge Hermenegild i 579, og ble den katolske dronningen av vestgoterne, rundt tolv år gammel. Hermenegilds død ble senere feiret som en martyrdød grunnet pave Gregor som framstilte ham som en «katolsk martyr i opprør mot tyranniet til sin arianske far.»

Litteratur

Primærkilder

• Gregorius av Tours: Historia Francorum.

Sekundærkilder

• Bauer, Susan Wiste (2010): The History of the Medieval World, London: W.W. Norton
• Dahmus, Joseph Henry (1972): Seven Medieval Queens.
• Dumézil, Bruno (2008): La reine Bruhehaut, Fayard.
• Fetjaine, Jean-Louis (2006): Les reines pourpres, tome 1 : Les Voiles de Frédégonde, Paris: Belfond, ISBN 978-2-298-00115-0.
• Riché, Pierre; Périn, Patrick (1999): Dictionnaire des Francs, Les temps mérovingiens.
• Wood, Ian (2014): The Merovingian Kingdoms 450 - 751, Routledge

Eksterne lenker

• (en) Sigebert I – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• History of the Franks: Books I-X Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine. på Medieval Sourcebook. (engelsk)